Etter sverdfisk i Kenya

Jeg følte meg helt grønn der jeg satt og skulle prøve meg på en Bimini twist, en vanskelig men meget sterk knute som ofte benyttes ved tropisk fiske etter rask og stor fisk. Krister derimot hadde trent hjemme og løste knuten kjapt og elegant. Jeg var virkelig førstereisgutt i forhold til de formene for fiske vi skulle gjennom de neste åtte dagene, rett under ekvator, utenfor kysten av Watamu, Kenya.

Etter et døgns reise, med snøkaos på Gardermoen, snøkaos på Heathrow, og en natt på Kenya Airways Airbus, via Nairobi og med småfly til Malindi, var det godt å legge seg rett ut på en solseng med bølgeslag fra det Indiske hav i bakgrunnen. Tenk at det norske Utenriksdepartementet hadde frarådet oss å reise til dette fantastiske stedet! Med sol, sand, varme og en fantastisk tropisk natur rundt oss var det likevel tydelig at vi var de eneste turistene på stedet. Dette skyldtes urolighetene lenger inn i landet, med påstander om valgfusk og korrupsjon. Grupperingene hogg hverandre ihjel med macheter og liknende, og det var greit å vite at anlegget vi skulle bo på var omringet av gjerder og vakter. Dette til tross, det hadde ikke vært uroligheter i vårt område.

Krister Ottesen valgte en annen strategi enn å slappe av på solsengen. Han satt i timesvis oppe ved stråhytta si og forberedte utstyret som skulle til pers dagen etter. Kunne det være så nøye med forberedelsene, var det ikke bare noen sterke fisk som ga en morsom fight? Med min egen fluefiskete lakserekord på 18,5 kilo, trodde jeg at jeg hadde opplevd det ultimate i enden av snøret. Og med alskens dramatikk og to kilometers kamp nedover elva, større lakser hadde jeg jo også hatt på. Nei, jeg følte meg ovenpå og trygg på at linene og knutene mine holdt mål. Dessuten hadde jo vår norske skipper Alexander Nilsson på det kaldeste anbefalt det lokale ølet Tusker. Så der lå jeg og ante fred og ingen fare. Så feil kan man ta!

120 kilo pluss
Dag en. Vi står opp før sola og har passert det grunne revet i Turtle Bay før klokken er 6 på morgenen. Big Game trolling står på programmet. Vi hadde delt oss inn i to båtlag, og dagens fiskekamerater på båten Alleycat var Tor, Morten og Knut (Onkel Haggis). Kaptein Peter Davenborough launchet stripsene allerede et par nautiske mil fra land, og etter kun kort tid da vi passerer The Mountains har vi allerede en Sailfish som røsker på outriggeren, men slipper (Sailfish er den raskeste sverdfisk-arten). Selv har jeg meldt meg som dagens fotograf og fisker nummer fire, så det ville sannsynligvis ta tid før jeg skulle i ilden. Jeg sitter på bridgen sammen med kapteinen og graver og spør for å prøve å forstå disse for meg ukjente fiskemetodene. Capt. Peter er rangert som marlin-skipper nummer to i Kenya og styrer med stø kurs mot The Rips, 16 nautiske fra land.

Klokken 09:45 smeller det på toppstangen. Kapteinen roper og gir full gass for å feste fisken som straks kommer mot oss. Ingen av mine fiskekamerater tør å nærme seg stangen, og mens Capt. Peter banner og sverter kaster jeg fra meg kameraet og røsker til meg stanga. En Black Marlin har tatt på ca 30 meter og går helt bananas. Dette er helt vilt! Fisken hopper seg 300 meter ut til tross for at kapteinen bakker etter i stor hastighet. Brottsjøene slår over meg hele tiden der jeg står stand-up og tviholder på stanga med den kraftige Shimano Tiagra 50 Wide. Jeg har ingen sikkerhetsutstyr på meg og er livredd for å bli dratt over bord i de høye bølgene. Og Marlinen, den er jo mer i lufta enn under vann. Dette er det råeste og mest slitsomme jeg noensinne har vært med på. Etter hvert får jeg påmontert belte, og crewet står bak og holder meg fast som sikring. Etter et kvarter er fisken vår, det vil si at når crewet holder i fortommen så er det godkjent catch, fisken skal jo bare tagges og slippes løs, og det er da det skjer. Den river seg løs og hopper seg ut igjen, ut på skrå langs båten bare fem meter unna, før crewet har rukket å tagge og release fisken. Med fotograf og journalist Krister om bord ville vi hatt turens beste bilde, men han er dessverre på den andre båten. Etter nye ti slitsomme minutter har jeg klart å kjempe inn fisken til båtripa igjen, og denne gang lykkes crewet. 120 kilo pluss sier Capt. Peter i det vi ser den fantastiske fisken svømme rolig ned i det blå dypet igjen. Jeg er døpt. Og frelst!

Resten av dagen går vi med livebait, en sprell levende Skip Jack, langs bunnen i sakte fart frem og tilbake på The Rips uten at noe skjer. Da er det godt å høre at det andre laget både har fått Sailfish og gode fangster under speedjigging inne på The Mountains. Hans-Terje (Farbror Brille) med Giant Trevally på 15-16 kilo, Lars med Grouper på bortimot 50 og Richard med sail på over 45 kilo. Dessuten hadde en Tigerhai på noen hundre kilo fulgt etter grouperen helt opp til båten, sett på båten, og snudd. Selv sitter jeg bare å smiler. For en start!

Dag 2
Neste dag skal jeg ut med Capt. Alexander på hans båt Anette. En åpen 31 fots båt rigget for trolling og jigging. Selv er Alex godkjent IGFA-kaptein og har holdt til i farvannet utenfor Kenya siden 2004. Han er godt kjent og vet hvor vi skal sette inn støtet. På nordsiden av The Mountains er Richard straks i gang med å fighte en Rainbow Runner på 7-8 kilo, og Krister følger like bak med en Big Eye Trevally på 10 pluss. Dette er råe fisker, man speedjigger som besatt opp fra bunnen, og i det fiskene tar så er det bare bråstopp!! Man har mer en nok med å holde seg fast i stanga og satse på godt bremsesystem. Det er derfor påkrevd sneller av typen Shimano Stella 10000 dersom man skal ha noen sjanse mot disse varmblodige fiskeartene. Til jiggingen brukte vi 250-400 grams Williamson speedjigger. Senetykkelsen var 0,36mm med Power Pro.

Så var det disse knutene da. Mine holdt selvsagt ikke mål! Etter å ha mistet 3 speedjigger måtte jeg bare krype til korset og lære av de litt mer erfarne. Og etter litt plundring i høye bølger klarte jeg å få opp en Black Tip Trevally på rundt 7. Strålende fornøyd og stolt som en hane ble det posert foran kameralinsene.

Mangrovene
Havområdene utenfor Kenya formelig koker av fisk, og vi fikk i tillegg arter som Red Snapper, Bonitos, Frigat makrell, Yellow Fin Tuna, Dorado og Kawa-Kawa. Men vi hadde også et ønske om å prøve lettspinn inne i mangrovene, og hyret et par lokale forstå-seg-påere med småbåter. Naturen var flott, fugleartene var tallrike og fisken manglet. Riktignok fikk vi et par små Barracuda og Mangrove Snappere, men de gutta hadde ikke helt peiling på hvor fisken var, og det hadde jo selvsagt ikke vi heller. Likevel var det en stor opplevelse og se en slik frodig jungel.

Internkonkurransen var stor
De neste dagene testet vi ut flere av de lokale Big Game skipperne og fikk gode fangster av Sailfish. Både Capt. Callum Looman med sin båt Tarka, Peter Ready med Seahorse og Robert Duff med yachten Clueless fikk alle bestått. Totalt under oppholdet kom vi opp i hele 17 sailfish på opp mot 50 kilo.

De andre kapteinene var ikke like begeistret for jigging da internkonkurransen for å sette fast flest mulig billfish (sverdfisk-arter) var stor. Vår norske kaptein Alex derimot syntes det var stor stas at gutta varierte fisket sitt. På min siste runde med Alex ble det også flere sailfish og store GTer.

Siste fiskedag dro vi ut med Robert Duff, eller Capt. F..k som han kalles der nede. Vi fant raskt ut at det var språket hans som hadde gitt ham kallenavnet. Båten hans Clueless, en 42 fots Riviera, stilte i egen klasse blant alle fiskebåtene. Dette var også den eneste av de store båtene som holdt høy standard og et mannskap med rene klær. Det ble en fantastisk dag på det Indiske hav. Vi fikk blant annet 4 sail denne dagen og hadde mye action rundt båten. Sailfishen angrep til og med teaserne som hang etter båten og jeg fikk flere gode bilder denne dagen.

Man blir sliten av å være ute på havet ti timer hver dag i opptil åtte meters bølger på de verste revene. For ikke å snakke om solen under ekvator. Jeg anbefaler å legge inn et par hviledager i løpet av et slikt opphold. Selv var jeg ute i sju av åtte dager, og det kjentes virkelig på kroppen, men med slike fiskeopplevelser kan man jo ikke gjøre annet enn å smile.

Noen fakta på tampen:

Anbefales
Fiske ut fra Watamu anbefales på det sterkeste. Hele Kenyas Big Game flåte ligger fortøyd der og hotellene har høy standard. Maten er fantastisk og vi følte oss behandlet som konger av personalet. Vi bodde på Ocean Sports Resort med det kjente Hemingways Resort som nærmeste nabo. Hvite sandstrender og frodig natur var omgivelsene. Kapteinene i flåten gjør store billfish-fangster og har laget sine egne regler for Kenya-kysten. All billfish skal merkes (tagges) og slippes ut (releases). Ved gjenfangst vil forrige fangstmann få melding om hvor fisken ble fanget og hvor mye den har vokst.

Billfish-artene
Utenfor kysten av Kenya er en av få plasser i verden der muligheten er stor for å få flere billfish-arter i løpet av et døgn. Alle sverdfisk-artene finnes her: Sailfish, Black Marlin, Striped Marlin, Blue Marlin, Spearfish og til slutt Broadbill som man jakter på om natten. Flere av Watamu-båtene har både Grand Slam (4 arter) og Fantasy Slam (5 arter) i løpet av 24 timers fiske.

Utstyr
Til trolling brukte vi kraftige trolling/havfiskestenger i klasse 50 og 80 lbs. Snellene var av type Shimano Tiagra 30, 50 Wide og 80. Under speedjiggingen var det et must å bruke haspelsneller av typen Shimano Stella 10000 på grunn av dens kraftige og sikre brems. 300 meter 0,36mm Power Pro var montert på Stellaen, deretter en monofortom i tykkelse 1,2mm. Vi speedjigget med Williamson speedjigs.