Laksefeberen herjet i Alta

Mang en sportsfisker har solgt skinnet før bjørnen er skutt, og garantert familie eller venner fisk, dersom de bare blir med. Jeg er en av dem, og det var selveste madammen som fikk garantien.

Jeg hadde endelig fått dratt henne med hjem til Finnmark. Vi skulle på bilturné til alle Finnmarks hjørner i løpet av et par uker. En flott tur med lite fiske og mye familieliv.

De siste dagene var vi i Alta. Siden jeg selv er innbitt laksefisker, og hun aldri hadde fått fisk på stang, tenkte jeg at hva er vel mer riktig enn at hennes første fisk på stang er en laks? Jeg garanterte laks. Og laks fikk hun, – hele tre stykker!

Hvordan man kan garantere laks til en «byfrøken», (unnskyld, kjære), som ikke en gang kunne kaste med haspel?
Vel, – man passer på å fiske i det samme området i Altafjorden der kjeltringer tre uker tidligere hadde senket en oppdrettsmære med 96.000 laks i!

Volden Groups oppdrettsanlegg ble nemlig utsatt for sabotasje natt til 3.juni i år. Anlegget lå i Storvika i Kåfjorden med kort vei til Altaelvas munning. Fortøyningene ble kappet i en av bedriftens laksemærer av hittil ukjente gjerningsmenn. Mæra sank til bunns. 96.000 oppdrettslaks var på rømmen…

En tragisk historie med tanke på nærheten til selveste Altaelva. Hva vil skje der? Går laksen opp i elva i år? Til neste år? Vil den kunne ødelegge fremtidens villaksbestand? Vil den i det hele tatt gå opp i elva? Eller vil den klare å overleve i sjøen?

Folk i Alta stiller mange spørsmål, og foreløpig vil nok mange dessverre være ubesvart. Fremtiden vil vise oss hva som skjer. Uansett så setter dette forhåpentligvis stort fokus på temaet «oppdrettsnæring kontra villaksbestand» både i forskermiljø og på politisk nivå fremover.

Volden Group og flere innleide fiskebåter fisket hardt de påfølgende døgnene for å prøve å ta opp mest mulig av laksen før den begynte å spre seg i fjordsystemet. Lokale fisket med garn og «halve Finnmark og Nord-Troms befolkning» stod på land med slukstenger. Folk kjøpte seg nye frysebokser og fikk laks på nesten hvert kast. Man kunne se laksestimene passere helt inne ved land, hundrevis, tusenvis… Barn fanget laks med håv fordi den rotet seg inn i tangen. Kastet man grus i sjøen kom laksen opp og trodde det var pellets! En miljøkatastrofe uten sidestykke!

Nå er det virkelig bare å håpe på at vi slipper genetisk forurensning mellom villaks og oppdrettslaks i Altaelva i årene fremover.

Tilbake til fisketuren HENNES… Etter en kort innføring i hvordan en haspelsnelle fungerer, var hun klar. Her skulle det fiskes. Selv tok jeg meg av vår turkompis Mathias, 15 uker gammel. Det var hun som skulle få laks håpet jeg, i og med at jeg hadde garantert…

Etter noen kast i alle himmelretninger begynte hun å treffe sjøen, og langt gikk det også. Da Skarpsilda nærmet seg land så vi flere laks som fulgte etter og prøvde å ta. «NEI-NEI-NEI» ropte hun og dro raskt til seg sluken. «IKKE BIT!», tydelig skremt av synet av flere laks på 2-3 kilo som prøvde å ta akkurat hennes sluk.

Etter en kort pause for å roe nervene var hun klar igjen… Laksen tok langt ute og hun hylte. Etter hvert fikk hun kontroll på den, og hun fikk buksert fisken opp i tangen, der Mathias og jeg fikk løftet den opp.

Nå var det blitt morro å fiske. I rask rekkefølge plukket hun to laks til, en sjøørret og en sei! Hun var blitt laksefisker, og jeg hadde æren i behold. Og som hun sa: «Det var morsomst når fishen (hun kaller det fish) dro ut snøret, lissom…»