Vi var modne for nok en tur på Laksefjordvidda (Finnmark) og startet avgårde i regn, mye vind og tåke. Værmeldingen de neste dagene var bra, og vi brukte ATV for å komme oss langt inn på vidda for å slå opp hovedleiren. Når vi setter opp en slik leir er det for å bruke denne som hovedbase for lange gå- og fisketurer. Allerede samme kveld, når leiren var oppe, ble fiskelysten så stor at vi måtte ta oss en tur.
Natten i sommer-finnmark er ikke skapt for å sove, så vi gikk en del kilometer til et vann vi kjenner godt fra før, til tross for at været sa regntøy. De første ørretene ble landet og myggen var fraværende.
De neste dagene kom godværet, og vi ble vekket første morgen av en reinflokk utenfor lavvuen. I løpet av de påfølgende dagene forsvant midnattssola under horisonten med varsel om at det går mot mørkere tider. Men det er heldigvis enda lenge til.
Vi fikk godt med både ørret og røye. Marius etablerte faktisk en egen «turgutta-sløyefabrikk» for å behandle fangsten riktig. Riktig bløgging og filètering skulle gjøre fremtidige middager.
Mathias fant seg et eget navnløst vann fullt av ørret, og han døpte det straks til Mathias-javrit (Mathias-sitt-vann på samisk). Den ene dagen/natten ble så lang at mamma gikk med tom sekk helt tilbake til hovedleiren og hentet mat til oss. Da ble det koteletter til middag/nattmat. Fisk hadde vi allerede spist til lunsj.
Vi ble på vidda til værvarselet sa regn og vind igjen. Pappa løp på en fjelltopp for å få dekning og værmelding, og siste kveld fikk Mathias sin hittil største brunørret på stang. Han konkluderte med at dette var moro selv om han har fått større røyer og sjøørreter før. Laksefjordvidda er værhard og gavmild!
Sterkt og godt å minnes! God klem fra Farmor.